Av: Kjetil Kvist, numismatiker & historiker.
Da kong Oscar II innstiftet Medaillen for Ædel Daad i 1885, så skjedde det etter gundige undersøkelser og nøye overveielse. Redningsmedaljen, som den også ble kalt, engasjerte alle utenriksstasjonene til Norge og Sverige i lang tid. Fra ambassadører og konsuler kom det rapporter til Christiania om hvordan andre sjøfartsnasjoner hadde ordnet det med belønningsmedaljer for redningsbragder til sjøs.
«Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt,» diktet Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1919). Men vel så mye ære ble bragt til landet av norske sjøfolks opptreden når andre lands skip og sjøfolk var i fare under en storm eller ved et forlis. Nordmenn var allerede dekorert med de gjeveste redningsmedaljene fra Storbritannia, Frankrike og USA.
Medalje i tre klasser
Hverken sjøfartskongen Oscar II, som selv var dekorert med en fransk redningsmedalje, eller hans forgjengere hadde oversett redningsdåder tidligere. Medaillen for Borgerdaad hadde en rolle som redningsbelønning. Medaljen ble innstiftet i 1819, og fra 1844 ble den delt ut i to klasser – sølv og gull. Mange av disse medaljene gikk til utenlandske skipskapteiner og nordmenn som utmerket seg med hederlige redningsbragder.
Medaillen for Ædel Daad ble delt i tre klasser: Gull med krone som første klasse, stor sølv med krone som annen klasse og liten sølv uten krone som tredje klasse. Med denne medaljen fikk Norge en moderne redningsmedalje som kunne tjene som hedersbevisning for nordmenn og utlendinger som gjorde en innsats på land eller til sjøs.
En viktig medalje
Redningssaken var viktig i perioden med stadig økende handelsvirksomhet over alle lands hav. Situasjonen kunne lett skli ut til det reneste anarki uten samarbeid og avtaler mellom de store sjøfartsnasjonene. Der Medaillen for Borgerdaad ble delt ut til skipskapteiner, så ble nå Medaillen for Ædel Daad delt ut til vanlige mannskaper. De skulle belønnes for å hjelpe sine utenlandske kolleger i nød. Redningssaken skulle oppmuntre til en sivilisert framferd på verdenshavene, slik at alle passet på og hjalp hverandre. Ingen skip skulle etterlates uten en solid innsats for å redde dem og deres mannskap.
Kong Oscar IIs medalje ble et viktig hedersbevis, og mange norske og utenlandske sjøfolk ble hedret. Det ble delt ut et ikke ubetydelig antall medaljer til ulike redningsdåder på land også.
Ny konge – ny medalje
Da kong Oscar II ble avsatt som norsk konge i 1905, ble det selvsagt aktuelt å fornye Medaillen for Ædel Daad. Kong Haakon VII fortsatte redningsmedaljen i to klasser: Første klasse i gull og andre klasse i sølv. Begge medaljene med krone. Den ble delt ut etter lignende kriterer som medaljen under kong Oscar II, men over tid skjedde det en litt interessant utvikling: Under kong Haakon VII ble det delt ut langt flere gullmedaljer enn under kong Oscar II. Det ble i tillegg også delt ut langt flere gullmedaljer til vanlige matroser på skipene.
Nytt om en gammel medalje
Men historien om kong Haakons medalje er ikke tidligere fortalt i hele sin bredde; så her følger to nye bidrag til biografien om man vil.
Det første er at det på et tidspunkt ble det fremmet klare forslag om å innføre en tredje klasse til medaljen igjen. Forslaget var å innføre en bronsemedalje for redningsdåder som var mindre krevende. Det kunne være situasjoner der man ikke satte livet på spill for å redde andre, for eksempel. Forslaget var i tråd med andre lands redningsmedaljer, men ble ikke gjennomført i Norge.
Det andre nye momentet i medaljens historie var at konflikten mellom myntgravør Ivar Throndsen (1853-1932) og gravør Herman Rudolf Bruun (1854-1829) også kom til å omfatte denne medaljen.
En bitter konflikt
Konflikten med Throndsen var gammel og ektefølt; på begge sider. Konflikten handlet om hvordan medaljer ble produsert; og om hvordan et gammelt håndverk utviklet seg i takt med moderne nyvinninger. Ivar Throndsen og H.R. Bruun var i virksomhet som medaljegravører i omtrent like lang tid. Likevel har Throndsen en produksjon av medaljer som er mange ganger større enn Bruun. Det skyldes at Throndsen var flinkere til å utnytte samtidens teknologi og gjøre forretning på den. Throndsen var en av de gravørene som raskt tok i bruk reduksjonsmaskinen til å produsere medaljer. Da kunne han modellere i større format, og så bruke reduksjonsmaskinen til å få motivet gravert inn i et stempel. Det var kostnadsbesparende, og medaljene fikk et friskt nytt utseende. Bruun sverget til å skjære direkte i stemplet, slik man hadde gjort i flere hundre år allerede. For Bruun var det snakk om å være kunstner, for Throndsen handlet det om omsetning.
H.R. Bruun fikk oppdraget med å levere nye medaljer etter unionsoppløsningen. Myntgravør Ivar Throndsen ga likevel ikke opp. Den 23. februar 1912 skriver han til departementet at han har «hørt at der skal være Misfornøyelse med de nye portretter». Han hevdet at medaljen ble «frataget mig i det jeg ikke tænkte mig at udførelsen af nye Kongeportrætter kunde overdrages til lavest bydende.» Deretter tilbyr han seg å levere nye stempler til nye medaljer helt vederlagsfritt; om han bare får kontrakten med leveransene i framtiden.
Bruuns medalje var ganske særegen for sin tid. Der portrettet av monarken på de fleste dekorasjonsmedaljer var avskjært ved halsen, så viste Bruun kong Haakon VII i en sivil dress. På en måte understreket det at medaljen var en sivil dekorasjon, og det ble ikke endret etter Throndsens forsøk på å ta tilbake kontrakten på medaljen. Kong Olav V og kong Harald V har fortsatt tradisjonen med kongelig portrett med sivil dress.
Andre forsøk
Throndsens forslag i 1912 ble avvist fordi man allerede hadde mange medaljer på lager, og følte det ikke var behov for å prege noen nye. Dermed sa man egentlig ingenting om utseende på medaljen. Da medaljene skulle preges hos J. Tostrup i 1929 kom det nok en gang et forslag om å endre utseende på medaljen. Det ble lagt i en skuff igjen, men i 1936 ble det igjen fremmet med ny styrke.
Et PM (pro memoria) forfattet av sjøfartsdirektør E. Bryn sirkulerte internet i handelsdepartementet. Der startet med å erklære at den norske redningsmedaljen ikke var «så pen som utenlandske medaljer». Derfor var J. Tostrup allerede engasjert av sjøfartsdirektøren og fikk levert tegninger av en ny medalje. Den foreslåtte medaljen skiller seg ganske mye fra Bruuns medalje, som man kan se av illustrasjonen. Stempelskjæreren var allerede utpekt, men visste det ikke selv. Man ville vente med å fortelle ham om oppdraget til man hadde aksept hos Kongen for å endre utseende på medaljen.
En aksept fikk man tydeligvis ikke. Det ble heller ikke denne gang gjort endringer på medaljen.
Inngraverte navn
Et annet element som skiller Medaillen for Ædel Daad delt ut under kong Haakon VII fra dem delt ut under kong Oscar II var at navnet til mottakeren ble gravert inn på baksiden. Det finnes kong Oscar II-medaljer som har inngravert navn, men der uten unntak gjort privat. Under kong Haakon ble medaljene levert ferdig gravert med mottakerens navn – og dato for redningsdåden. Det finnes i samlermarkedet også medaljer fra kong Haakon som ikke er inngravert, men dette kan likesågodt være medaljer som har blitt til overs eller som er brukt til andre formål enn belønning.
Akkurat denne lille detaljen gjør kong Haakons medaljer litt mer interessante enn de som kong Oscar delte ut. Det er mulig å gjøre litt research på hver medalje, og på den måten lære mer om både medaljene og de redningsdådene som ble belønnet.
For framtiden er det ingen tvil om at medaljer med konkret historie, som kan knyttes til konkrete mennesker, vil være mer ettertraktet enn de som kan ha vært delt ut til hvem som helst av de fortjente og modige redningsmennene.
