Medaillen for Ædel Daad ble innstiftet av kong Oscar II ved kongelig resolusjon 19. august 1885, etter grundige undersøkelser og nøye overveielser. Redningsmedaljen, som den også ble kalt, la beslag på utenriksstasjonene til Norge og Sverige i lang tid. Ambassadører og konsuler sendte rapporter hjem til Christiania om hvordan andre sjøfartsnasjoner hadde ordnet belønningsmedaljer for redningsbragder til sjøs.
Innhold
«Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt», skrev Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910). Men vel så mye ære brakte norske sjøfolk til landet når de grep inn mens skip og mannskap fra andre land var i fare under storm eller forlis. Nordmenn var allerede dekorert med de gjeveste redningsmedaljene fra Storbritannia, Frankrike og USA.
Medaillen for Ædel Daad i tre klasser
Verken sjøfartskongen Oscar II, som selv var dekorert med en fransk redningsmedalje, eller forgjengerne hans hadde oversett redningsdåder. Medaillen for Borgerdaad hadde lenge fungert som redningsbelønning. Den ble innstiftet i 1819, og fra 1844 ble den delt ut i to klasser, gull og sølv. Mange av disse medaljene gikk til utenlandske skipskapteiner og til nordmenn som utmerket seg med hederlige redningsbragder. Et eksempel fra denne tiden er Medaljen for borgerdaad (1844–1867).
Medaillen for Ædel Daad ble delt i tre klasser: gull med krone som første klasse, stor sølv med krone som annen klasse og liten sølv uten krone som tredje klasse. Dermed fikk Norge en moderne redningsmedalje som kunne hedre nordmenn og utlendinger som gjorde en innsats på land eller til sjøs. Stemplene til Oscar II-utgaven ble laget av medaljør Ivar Throndsen. En Medalje for Ædel Daad 1885–1905 viser hvordan medaljen så ut i unionstiden.
En medalje for hele verdenshavet
Redningssaken var viktig i en tid med stadig økende handel over alle hav. Uten samarbeid og avtaler mellom de store sjøfartsnasjonene kunne situasjonen lett skli ut i det rene anarki. Mens Medaillen for Borgerdaad hadde gått til skipskapteiner, ble Medaillen for Ædel Daad delt ut til vanlige mannskaper. De skulle belønnes for å hjelpe utenlandske kolleger i nød.
Tanken var å oppmuntre til sivilisert framferd på verdenshavene, slik at alle passet på og hjalp hverandre. Ingen skip skulle etterlates uten en solid innsats for å redde skip og mannskap. Oscar IIs Medaille for Ædel Daad ble et viktig hedersbevis, og mange norske og utenlandske sjøfolk ble hedret. Et ikke ubetydelig antall medaljer gikk også til redningsdåder på land.
Ny konge – ny medalje
Da Oscar II ble avsatt som norsk konge i 1905, ble det aktuelt å fornye Medaillen for Ædel Daad. Under kong Haakon VII ble den videreført i to klasser: første klasse i gull og annen klasse i sølv, begge med krone. Ifølge Store norske leksikon er gull forbeholdt usedvanlig fremragende redningsdåd. Kriteriene var ellers de samme som under Oscar II, men over tid skjedde en interessant utvikling: Det ble delt ut langt flere gullmedaljer enn før, og langt flere av dem gikk til vanlige matroser.
Historien om kong Haakons medalje har likevel ikke vært fortalt i hele sin bredde. Her følger to nye bidrag til biografien.
Forslaget om en bronsemedalje
På et tidspunkt ble det fremmet klare forslag om å innføre en tredje klasse igjen, nemlig en bronsemedalje for redningsdåder som var mindre krevende. Det kunne for eksempel gjelde situasjoner der redningsmannen ikke satte livet på spill. Forslaget var i tråd med andre lands redningsmedaljer, men ble aldri gjennomført i Norge.
To gravører, én medalje
Det andre nye momentet er at konflikten mellom myntgravør Ivar Throndsen (1853–1932) og gravør Herman Rudolf Bruun (1854–1929) også kom til å omfatte Medaillen for Ædel Daad.
En bitter strid om Medaillen for Ædel Daad
Konflikten mellom Throndsen og Bruun var gammel og ektefølt på begge sider. Den handlet om hvordan medaljer skulle lages, og om hvordan et gammelt håndverk utviklet seg i takt med moderne nyvinninger. De to virket som medaljegravører omtrent like lenge, men Throndsen produserte mange ganger flere medaljer enn Bruun. Han var flinkere til å utnytte samtidens teknologi og gjøre forretning på den.
Throndsen var en av gravørene som raskt tok i bruk reduksjonsmaskinen. Med den kunne han modellere motivet i stort format og la maskinen overføre det til stempelet. Det sparte kostnader, og medaljene fikk et friskt, nytt uttrykk. Bruun sverget til å skjære direkte i stempelet, slik gravører hadde gjort i flere hundre år. For Bruun handlet det om å være kunstner, for Throndsen om omsetning.
Throndsens brev i 1912
Etter unionsoppløsningen fikk Bruun oppdraget med å levere de nye medaljene for Ædel Daad. Throndsen ga likevel ikke opp. 23. februar 1912 skrev han til departementet at han hadde «hørt at der skal være Misfornøyelse med de nye portretter». Medaljen var blitt «frataget mig i det jeg ikke tænkte mig at udførelsen af nye Kongeportrætter kunde overdrages til lavest bydende». Han tilbød seg å levere nye stempler helt vederlagsfritt, bare han fikk kontrakten på framtidige leveranser.
Kongen i sivil dress
Bruuns medalje var ganske særegen for sin tid. På de fleste dekorasjonsmedaljer var monarkens portrett avskåret ved halsen, men Bruun viste kong Haakon VII i sivil dress. Det understreket at medaljen var en sivil dekorasjon, og portrettet ble ikke endret etter Throndsens forsøk på å ta tilbake kontrakten. Kong Olav V og kong Harald V har videreført tradisjonen med kongeportrett i sivil dress.
Nye forsøk i 1929 og 1936
Throndsens forslag ble avvist fordi man hadde mange medaljer på lager og ikke så behov for å prege nye. Dermed tok man egentlig ikke stilling til utseendet. Da medaljene skulle preges hos J. Tostrup i 1929, kom det et nytt forslag om å endre utseendet. Det ble lagt i en skuff, men i 1936 ble det fremmet igjen med ny styrke.
Et PM (pro memoria) skrevet av sjøfartsdirektør E. Bryn sirkulerte internt i Handelsdepartementet. Det slo fast at den norske redningsmedaljen ikke var «så pen som utenlandske medaljer». J. Tostrup var allerede engasjert av sjøfartsdirektøren og hadde levert tegninger av en ny medalje, som skilte seg ganske mye fra Bruuns. Også stempelskjæreren var utpekt, men visste det ikke selv: Man ville vente med å fortelle ham om oppdraget til Kongen hadde godtatt endringen. Den aksepten kom tydeligvis aldri, og heller ikke denne gangen ble medaljen endret.
Inngraverte navn gir medaljen en historie
Et annet trekk som skiller Medaillen for Ædel Daad under kong Haakon VII fra Oscar II-medaljene, er at mottakerens navn ble gravert inn på baksiden. Det finnes Oscar II-medaljer med inngravert navn, men da er det uten unntak gjort privat. Under kong Haakon ble medaljene levert ferdig gravert med mottakerens navn og datoen for redningsdåden. Det finnes også ugraverte Haakon-medaljer i samlermarkedet, men de kan like gjerne være medaljer som ble til overs eller brukt til andre formål enn belønning.
Akkurat denne detaljen gjør kong Haakons medaljer litt mer interessante enn dem kong Oscar delte ut. Det er mulig å forske på hver enkelt medalje og slik lære mer om både medaljen og redningsdåden den belønnet. Kvist mener det er liten tvil om at medaljer med en konkret historie, knyttet til konkrete mennesker, vil bli mer ettertraktet enn dem som kan ha gått til hvem som helst av de modige redningsmennene. Flere norske og utenlandske dekorasjoner finner du blant våre medaljer.
Artikkelen bygger på en tekst av Kjetil Kvist, numismatiker og historiker, først publisert hos Denarius i 2019.
