Siden man slo de første myntene ca. 600 f. Kr. har man sett et stort antall dyremotiver. Intet dyr har vært for lite eller for stort. Til og med den lille flua måtte få seg en mynt under Norges kong Olav V. Elefanter og til og med giraff har tronet i den andre enden når det gjelder størrelse. Dyrene man har valgt på sine mynter har som regel blitt brukt som symboler på utgiverlandets suverenitet og makt. For å vise dette har man blant annet slått mynter med løve, ørn, hest og elefant.
Løve
Løven har alltid vært ett tegn på kongemakt, suverenitet og rikdom. Løven har forøvrig vært et av verdenshistoriens mest populære myntmotiver, og faktisk bar verdens første mynter løvemotiv også. Disse første myntene, som ble slått under kong Alyattes i Lydia i Tyrkia ca. 600 f. Kr., bar motivet av en løve pyntet med en rosett. Løven var et symbol for det rike og mektige kongeriket Lydia. Rosetten på løvens snute har man knyttet til kongen, for man har ment at rosetten viser løven som kongens eiendom. Noen av kong Alyattes elektronmynter bar tekst, og dette har gjort det enklere å knytte myntproduksjonen til kong Alyattes som myntherre og byen Sardes som myntsted.
Løven har også dominert norske mynter siden kong Eirik Magnusson gav ut Norges første mynt med det norske riksvåpenet i 1285. Man mener at det norske riksvåpenet var en metafor for suverenitet og kongemakt. Forskjellen her er selvfølgelig at løven som dyr er mindre fremmed i det varme Tyrkia enn i det kalde Norge.
Ørn
Ørnen er et annet dyr som flittig har blitt brukt på verdens alle mynter. På de antikke, greske myntene (ca. 600-300 f. Kr.) så man ofte ørner. For eksempel byen Akragas på Sicilia var velkjent for sine mynter med ørn- og krabbemotiv. Man kan si at kombinasjonen ørn og krabbe ble byens varemerke, slik som Aegina hadde mynter med skilpadder og Aten hadde ugle-mynter. Etterhvert som romerne annekterte større og flere landområder rundt Middelhavet tok romernes mynter over markedet for de eldre myntsystemene. Romerne endret myntsystemene med denarius som hovedmynt. De hadde en rekke bronsemynter, og den mest verdifulle mynten var gullmynten aureus. Ørnen, som var et godt symbol for styrke, prydet flere av romernes mynter. Den romerske legionfanen med ørn stående på toppen var viktig å få vist til både stolte borgere samt undersåttene i nyannekterte landområder. Mynter har alltid blitt benyttet i propagandaens og politikkens sak.
I nyere tid er det USA som i særdeleshet er kjent for å bruke ørn på sine mynter. USAs store segl, som man kan se på flere amerikanske mynttyper, ble designet av Kongressens sekretær i 1782. Årsaken til at dette seglet ble så viktig var ett høyesterettsvedtak fra 1790 som sa at seglet også skulle fungere som USAs riksvåpen. Det store seglet illustrerte en amerikansk hvithodet havørn, og man så en nokså vill utgave av denne rovfuglen på de første sølvdollarmyntene, «Flowing Hair», i 1794. Neste dollarmynttype, «Heraldic Eagle» (1798-1804), var mer i tråd med det stilistiske motivet som man så på kongressens segl fra 1782. Denne mynttypen har siden vært en av den amerikanske mynthistoriens mest ikoniske mynter. Ofte har den blitt forfalsket, for alle vil ha den i sin samling. Det er likevel mulig å få fatt på en ekte versjon av disse myntene i dag, om man går til en erfaren mynthandler.
Den absolutt mest kjente dollarmynten fra USA har blitt mynttypen «Morgan dollar», som på reversen avbildet den amerikanske, hvithodete havørnen stående på ett knippe piler og en olivengren. Denne sølvmynttypen, som første gang ble slått i 1878, veide 26,73 g. Mynten fikk sitt navn etter sin skaper; George T. Morgan. Han hadde gått i lære ved Den kongelige mynt i London, og var derfor godt egnet som formgiver for USAs mynter. Morgandollar-myntene ble slått fra 1878 til 1904 samt i enkeltårgangen 1921. I 1918 ble det i følge «The Pittman Act» vedtatt å smelte litt over 270 millioner sølvdollarmynter. Målet var blant annet å bevare USAs gulltilførsel under første verdenskrig, og for å reinvestere i amerikanske sølvgruver. Staten hadde som mål å kjøpe opp gruvesølvet men de kom ikke i gang med det før i 1921. Da ble Morgandollar-produksjonen tatt opp igjen i 1921. I samme år begynte man også å slå «Peacedollars» («Fredsdollar»). På Peacedollar-myntene prydet Liberty forsiden, mens den hvithodete havørnen passet på myntens bakside. Peacedollar-mynttypen ble formgitt av medaljøren Anthony de Francisci. De amerikanske myntverkene slo Peacedollar-mynter frem til 1935, men hvis man vil ha noen av de mer sjeldne årgangene så må man se etter 1921 og 1928 (også 1934 kan være ett bra år om man får den riktige varianten).
Hest
Hesten har vært et gjennomgående motivtema på verdens mynter. Fra antikken er de store dekadrakmene fra Syrakus på Sicilia de mest kjente og ettertraktede. Myntene, som tilsvarte den store summen av 10 drakmer og som veide om lag 42 g., bar på baksiden ett praktfull motiv av ett firspann («quadriga») i full galopp. Under firspannet kunne man se biter av en soldats rustning og våpen. Det har vært mange slags diskusjoner om årsaken til at man valgte å slå slike store mynter. Ofte tenker man at myntene ble brukt til handel over lange distanser og til kjøp av ting i store kvanta. Noen dekadrakmer fikk påskrevet «ATHLA», og man har tolket dette som at disse myntene kan ha vært premier i idrettsleker. Å vinne idrettsleker var noe av det mest ærefulle man kunne gjøre.
Av norske hestemynter er det kong Frederik IVs «ryttermark» fra 1723, som har den mest spennende historien. Modellen for ryttermarken var en dansk firemark slått i noen få eksemplarer i forbindelse med hundreårsjubileet for sølvfunnet i Kongsberg i 1623. Stemplene til denne mynten ble skåret av Olauss Wiff i København. På den københavnske firemarken så man kongen som feltherre i romersk rustning sittende på hest. I sin hånd holdt han en marskalkstav. Kong Frederik IV var så fornøyd med denne mynten at han beordret samme mynt også slått ved myntverket i Kongsberg. Det var riktig nok et problem med myntverket i Kongsberg, for de hadde ikke en dyktig nok stempelskjærer med Anders Jonsen Lunder. Hans læregutt, Erasmus Simon Kongsberg, hadde vist mer talent, og hadde til og med blitt sendt på utenlandsopphold for å lære faget bedre. Dessverre for Erasmus var utenlandsoppholdet dårlig timing, for han befant seg utenfor Norges grenser da kongen ønsket å få slått ryttermarker i Kongsberg. Isteden beordret kongen Wiff opp fra København til Kongsberg for å ta seg av ryttermark-produksjonen. Lunder ble pensjonert og Wiff fylte stempelskjærerstillingen, som var utlovt Erasmus, frem til sin død i 1730. Etter Wiffs død fikk Erasmus endelig sin utlovte stilling som stempelskjærer ved myntverket i Kongsberg.
Det sies at ryttermarkene ble slått i forbindelse med nyåpning av en gruve i Kongsberg. Myntene, som talte 45000 i antall, skulle være en gave til dronning Anne Sophie. Gruven ble også oppkalt etter henne. Siden Wiff ble ansatt 15. November var det umulig å få preget alle myntene før årsskiftet, og med andre ord måtte de fleste myntene bli slått i 1724. Likevel fortsatte man å bruke 1723 som datering. For myntverket ved Kongsberg var dette et lite avsnitt i en lang skandaletoppet epoke under kong Frederik IV, for myntmester Meyer hadde blitt livstidsfengslet for underslag i 1727 og myntstempelskjærer Lunder ble, som nevnt, avsatt på grunn av manglende ferdigheter.
Elefant
Et annet dyr som ofte finnes på danske mynter, samt norske mynter før 1814, er elefanten. I Danmark er Elefantordenen rikets høyeste orden. Statuttene stammer fra kong Christian V i 1693, men selve ordenen fikk sin pavelige godkjenning i 1460. Blant norske myntsamlinger er nok ordenen vanligvis sett på kong Frederik IVs parykkåtteskillinger (åtteskillinger slått i perioden 1700-1715 hvor kongen var ikledd en flott parykk). Det er ikke funnet noen ordentlig forklaring på hvorfor man valgte å bruke elefanten som motiv på ordenen, for elefanten er ikke noe typisk skandinavisk dyr. Rundt Middelhavet ble elefanter derimot relativt hyppig brukt, og man finner elefanter på både greske og romerske mynter. For eksempel fikk Julius Cæsar slått denarer med en elefant som tråkker på en slange. Dette var et symbol på at Julius Cæsar kunne beseire sin fiende. I 46 f. Kr. triumferte Julius Cæsar kjørende med et elefantfirspann gjennom Roma, så han var ikke fremmed med elefantens symboleffekt. Han hadde også, i følge historien, brakt med seg 40 ekstra elefanter.
Julius Cæsar hadde forstått at det var viktig å bruke de propagandakanaler som var tilgjengelig og myntene ble benyttet til det maksimale. Han fikk slått både gull- og sølvmynter i sitt eget navn, og dette var noe helt nytt i Roma. Før Julius Cæsar hadde ingen romer utgitt mynter i sitt eget navn som myntherre. Dette var en del av hans politikk som gjorde ham upopulær blant senatet og makteliten i Roma. Han ble, som Shakespeare har gjort til det uforglemmelig, dolket til døde i 44 f. Kr.
Forfatter: Marius Ringsrud, fil. mag.
